Vi er nok ganske enig...plutarco wrote:Du har nok rett., men det koker kanskje ned til interessen for faget. For meg har alltid tankegangen i matematikkfaget vært det som har fortonet seg som mest naturlig og intuitivt. Noe av grunnen til det, tror jeg, er at jeg liker å kunne resonnere meg frem til resultater gjennom lange logiske tankerekker. Det gjør at man gjennom å huske resonnementene, dermed også husker formler, uten å pugge dem. På den måten har jeg aldri følt at jeg har pugget matematikk. I tillegg har jeg følt at jeg har oppnådd forståelse for faget gjennom å forstå logikken i resonnementer.Janhaa wrote: Enig med den, MEN noe pugging er det i fysikk og matte også. På lavere nivå. Og husk endel studenter har nok tilsvarende oppfatninger/opplevelser med matematikk.
Sjøl om ikke akkurat endel av oss her inn har det sånn.
Har jo undervist i kjemi på endel høyskole, og noen "småhater" matta. FORDI den fortoner seg vanskeligere...
Og kjemien, kan hende, enklere pga pugg og mindre (matematiske) formler. Som mange sliter med...
I fysikken har det ofte vært lignende. Jeg husker resultater og teorier fordi jeg husker og skjønner lange resonnementer som forbinder dem.
I kjemien har jeg ikke følt det samme, og dermed har det fremstått som et puggefag i langt større grad. Jeg tipper det har noe å gjøre med at selv de enkleste prinsippene i kjemi ofte krever veldig dyp innsikt på høyt nivå, og at det er vanskeligere (og muligens umulig på lavt nivå) å forstå resonnementer som forbinder grunnleggende prinsipper og resultater.
matematikk er artigere og mer spennende enn kjemi... det må innrømmes etterhvert...
