Lei av matematikk

[LtSurge]

Hei.

Jeg har nå har ett år igjen av et masterstudium i matematikk, men problemet at jeg er dritt lei. Det er ikke bare det at det har vært eksamensperiode som gjør at jeg er lei, dette har jeg følt i ca. et år. Det å sitte og tenke intenst i timevis, dag ut og dag inn, finner jeg bare ikke givende lenger. Til tross for at jeg bare har ett år igjen, så er jo dette det viktigste året, med både prosjekt- og masteroppgave. Marerittet er få en oppgave jeg ikke synes er spennende, og dermed ikke være motivert til å jobbe med den, slik at alle disse årene med blod, svette og tårer skal være forgjeves.

I løpet av studiet har jeg hatt noe IT og programmering, som jeg har funnet ut at jeg liker veldig godt. Dette er noe jeg kunne tenkt meg å jobbe med når jeg er ferdig, slik at jeg aldri trenger å forholde meg til så mye som en diff-likning igjen. Jeg har lekt med tanken om å ta et "friår", der jeg supplerer graden min med dataemner, og at jeg etter det da forhåpentligvis har fått friskt mot til å fullføre graden min. Jeg er imidlertid redd for at dette bare utsetter problemet, og at jeg da etter det året bare lengter enda mer etter å bli ferdig.

Jeg pleide å være lidenskapelig opptatt av matte, og kunne sitte og se på mattevideoer på Youtube på fritiden. Men nå som bevisene er blitt lenger og det er blitt vesentlig lenger mellom de matnyttige resultatene, så føler jeg interessen og fascinasjonen rett og slett har svunnet hen. Er jeg rett og slett ikke egnet som matematiker? Ikke at jeg noen sinne hadde planer om å jobbe innen akademia, men jeg hadde ikke trodd at jeg skulle miste interessen i så stor grad.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil oppnå med denne tråden, men det er kanskje i hovedsak for å få utløp for tankene mine. Jeg setter likevel stor pris på det dersom noen har lyst til å svare, være seg for å dele egne erfaringer eller hva det nå skulle være.

[Nebuchadnezzar]

Jeg var nok litt i samme båt som deg og har akkuratt levert inn masteroppgaven min. Leverte den faktisk nå på fredagen. Det siste året 4 var utrolig tungt for meg, med vanskelige emner som jeg ikke lengre fant matnyttige eller spennende. Men, jeg bet tennene sammen og kom meg igjennom fagene med noenlunde ok karakterer. Det som var til hjelp på min motivasjon var å finne ut virkelig hva jeg likte av matematikk, og gjøre grundig forarbeid for hvem jeg kunne skrive master for og om hva. Slik at jeg faktisk kunne skrive om noe som interesserte meg.

Det gikk fint, og det å skrive master har vært noe av det artigste og morsomste jeg har gjort i løpet av tiden jeg har studert på universitetet, og var helt annerledes enn å sitte og øve til eksamen. Nå som jeg er ferdig tenker jeg selv å ta et år med IT som "påbygg" uten at jeg tenker å jobbe med det etterpå.

Jeg foretrakk å gå rett på med tanke på skriving av oppgave, kontra det å ta et år med perspektivmener. Da for meg var jeg redd for å glemme all den kompliserte matematikkunnskapen jeg hadde opparbeidet meg det siste året. Men om du ønsker å gå rett på eller ta en pause for være opp til deg.

[Ant]

Din historie er faktisk ikke så ulik min. Jeg studerte matematikk for 20 år siden. Jeg tok bachelor eksamen og studerte et et år til mot en en master eksamen. Siden hende noe. Jeg ble lei av alt rundt meg og studiene ble lidende. Jeg burde sparket dama ut av huset. Jeg burde faktisk ikke involvere meg med en dame mitt i mine studier lol. Men så er livet, man gjør valg. Jeg valgte dama og sluttet med studiene og startet et firma innom renhold. Jeg la bort matematikken til nå for noen måneder siden.

Jeg kan si deg at jeg angrer på mine valg idag veldig mye. Uansett hva det finnes for hindre, kvitt deg med dem og gjør dine studier klar. Du må tenke på at du har lagt ned 4 år av ditt liv på dette. Det er bare et år igjen å du er delvis fri til at velge hva din master oppgave skal handle om. Søk på nettet om ideer om master oppgaver i matematikk.

Idag så har jeg glemt veldig mye av det jeg hadde i hodet, men det betyr ikke at jeg ikke kan løse oppgaver, men jeg må gå tilbake og lese teori men jeg tar det fort. Fort betyr et ca et år til jeg har kommet i kapp.

Hvorfor har jeg begynt med matematikk igjen og hvorfor angrer jeg på mine valg?

Jeg angrer derfor at jeg la ned så mye tid og økonomi å kunne gått så langt Innen emnet matematikk. Det var ikke matematikken jeg var lei, det var problemer rundt meg.

Idag sitter jeg i en rullestol. Jeg sitter ikke bare i en rullestol, jeg bor i rullestolen, dvs jeg sover og er våken på dagtid i den. Jeg sitter døgnet rundt i den. Jeg lider av sykdommen ALS og venter på døden. Jeg er lammet fra topp til tå og styrer datamaskinen med øynene.

Hvorfor forteller jeg dette for deg? Jo derfor at jeg har god tid at reflektere over mitt liv og spesielt over hva jeg burde ha gjort.

Gjør ikke samme dumme valg som meg. Fullføre hva du har begynt med. Kvitt deg med alle problem som hindrer deg at fullføre hva du har begynt.

Jeg har idag en ny dame som aksepterer meg og mine valg, og som jeg elsker. Sorry for meg, så er det ikke så mye valg lengre.

Kast ikke bort tid, den er dyrebar.

[LtSurge]

Tusen takk for svar.

Jeg var nok litt i samme båt som deg og har akkuratt levert inn masteroppgaven min. Leverte den faktisk nå på fredagen.

Oi, gratulerer med overstått! Det må være en helt ubeskrivelig følelse.

Det siste året 4 var utrolig tungt for meg, med vanskelige emner som jeg ikke lengre fant matnyttige eller spennende. Men, jeg bet tennene sammen og kom meg igjennom fagene med noenlunde ok karakterer.

Det høres veldig likt ut som i mitt tilfelle. Har fått brukbare resultater, men den siste tiden har det vært pga. ren viljestyrke, og ikke fordi jeg har trivdes med fagene. Jeg antar at de aller fleste lengter etter å bli ferdig når studiet begynner å gå mot slutten, men jeg vet ikke om det er normalt å grue seg like mye til siste året som det jeg gjør.

Det som var til hjelp på min motivasjon var å finne ut virkelig hva jeg likte av matematikk, og gjøre grundig forarbeid for hvem jeg kunne skrive master for og om hva. Slik at jeg faktisk kunne skrive om noe som interesserte meg.

Det var nok smart. Jeg var nødt til å velge veileder allerede rett etter nyttår, og valgte en som jeg syntes virket ålreit. Retningen hadde jeg ikke noe særlig erfaring med, men har hatt et fag om det nå dette semestret, og har et positivt inntrykk så langt.

Det gikk fint, og det å skrive master har vært noe av det artigste og morsomste jeg har gjort i løpet av tiden jeg har studert på universitetet, og var helt annerledes enn å sitte og øve til eksamen. Nå som jeg er ferdig tenker jeg selv å ta et år med IT som "påbygg" uten at jeg tenker å jobbe med det etterpå.

Hyggelig å høre at du trivdes med det. Jeg har inntrykk av at man enten elsker det eller hater det, og jeg er selvfølgelig redd for at jeg skal ende med sistnevnte. Var det jevnt over tyngre enn et vanlig semester, føler du?

Jeg foretrakk å gå rett på med tanke på skriving av oppgave, kontra det å ta et år med perspektivmener. Da for meg var jeg redd for å glemme all den kompliserte matematikkunnskapen jeg hadde opparbeidet meg det siste året. Men om du ønsker å gå rett på eller ta en pause for være opp til deg

Jeg har utsatt dette valget hele semesteret nå, men nå må jeg snart ta et valg. Jeg kvier meg litt for å snakke med studieveileder eller foreldrene mine, for jeg regner med at de bare kommer til å be meg skjerpe meg og holde ut i ett år til.

...

Ufattelig tragisk lesning, og som helt klart setter ting litt i perspektiv. Jeg ønsker deg virkelig lykke til. Det er uansett uaktuelt å bryte studiene nå, så jeg ser egentlig bare etter en måte få fullført sisteåret på best mulig vis. Hva er egentlig grunnen til at du tar opp matematikken igjen nå? Er det kun som hobby? Jeg skal ikke sitter her og late som om jeg vet hva du går igjennom, men ville ikke sykdommen rammet deg uavhengig av hva du hadde valgt å gjøre i livet?

[Ant]

Bra at du ikke tenker avbryte dine studier
Jo, jeg kan si at det er tragisk for de som er rundt meg. Men det er utrolig hva et menneske kan anpasse seg. Jeg sitter ikke å er deprimert. Jeg lever ganske bra selv om jeg har begrensninger og kort om tid. Hvorfor jeg tar opp matematikk igjen er for at jeg er lei å lese aviser og se på film. Matematikk er meningsfylt og jeg kjenner at jeg er til nytte. Jeg kan hjelpe andre.
Jo, jeg tror sykdommen har rammet meg iallefall, eller? Kan du ta det som eksamensoppgave å regne ut, hahaha.

Jeg ergrer meg litt for mine valg. Selv om jeg iallefall skulle rammes av sykdom så har jeg fått oppleve den verden jeg forsøkte å skape.

Jeg ønsker deg alt bra. Vi snakkes her på forumet. Jeg kommer at være med en stund til.

[Guest]

Ant, det får meg først og fremst til å tenke på steven hawkins. Det er det.

Når det gjelder interessen for matten, så skjønner jeg veldig godt hvorfor man går lei. Det er nemlig det med vanskelighetsgraden av matematikken. Jeg kan nesten med 100% sikkerhet si at når man støter på vanskelige oppgaver, teorier ala oppgaver, ja da er hvertfall motivasjonen borte med engang. Det er derfor man faller i andre fristelser og gjør dumme valg, fordi man rett og slett føler at det er vanskelig. Dette er det store dilemma bak interessen for matematikk som man en gang hadde på vgs nivå, senere oppdager den reelle matematikken med store bokstav R.

ant, jeg kunne tenke meg å ha deg som min privatlærer når jeg skal gjennomgå bachelorgraden i matematikk, kunne det vært meningsfullt og motiverende kanskje? Jeg kan like gjerne betale deg for hver gang vi møtes også. Hvis du kan hjelpe meg med å forstå matematikk på bachelorgradnivå, hvorfor ikke lære den bort til folk som trenger det, som meg? Du er en tøff mann, og en veldig tålmodig mann, jeg er ikke i tvil om at du vil snart få din uhyre store lønn i et annet verden, etter døden, for den tålmodigheten du har vist. Stå på og holde ut, jeg føler med deg.

[LtSurge]

...
Når det gjelder interessen for matten, så skjønner jeg veldig godt hvorfor man går lei. Det er nemlig det med vanskelighetsgraden av matematikken. Jeg kan nesten med 100% sikkerhet si at når man støter på vanskelige oppgaver, teorier ala oppgaver, ja da er hvertfall motivasjonen borte med engang. Det er derfor man faller i andre fristelser og gjør dumme valg, fordi man rett og slett føler at det er vanskelig.

Tja, jeg vet ikke. Når jeg synes ting er vanskelig så pleier jeg å tenke tilbake på ting jeg pleide å syntes var vanskelig, men som nå er såre enkelt. Bare det å løse likninger har jo for alle vært ekstremt krevende og kjedelig på et tidspunkt, da man ikke hadde noen forståelse for reglene. Er [tex]1/(a+b) = 1/a + 1/b[/tex], eller hvordan var det igjen? Læring er hardt arbeid, og sånn skal det være. Jeg tror ikke det finnes noen som synes at matematikk alltid er gøy. Det er ofte frustrerende og slitsomt, og det er da man er nødt til å ha en eller annen form for indre driv som kan hjelpe deg videre. I de situasjonene er ikke ren viljestyrke lengre tilstrekkelig, tror jeg. I alle fall ikke i lengden

Dette er det store dilemma bak interessen for matematikk som man en gang hadde på vgs nivå, senere oppdager den reelle matematikken med store bokstav R.
...

Jeg skjønner ikke helt hva du mener med dette. Hva er «reell matematikk»? Den største forskjellen mellom VGS-matten og universitetsmatten har for min del vært hvor lenge det går mellom mestringsfølelsen. På VGS kunne regne seg fram til et svar på få linjer, og så føle mestring når man ser at det stemmer med fasiten. På universitetet er bevisene nå ofte lange og tunge. De krever at man tenker i timevis, kanskje dagevis. Og når man først har bevist noe, så har man egentlig kun fått bekreftet det man i utgangspunktet trodde fra før. Jeg tenker at man må ha en dypere lidenskap enn det jeg har for å kunne trives med en sånn hverdag, og jeg mistenker at det er akkurat sånn skrivingen av masteroppgaven kommer til å bli.

[Ant]

Ant, det får meg først og fremst til å tenke på steven hawkins. Det er det.

Når det gjelder interessen for matten, så skjønner jeg veldig godt hvorfor man går lei. Det er nemlig det med vanskelighetsgraden av matematikken. Jeg kan nesten med 100% sikkerhet si at når man støter på vanskelige oppgaver, teorier ala oppgaver, ja da er hvertfall motivasjonen borte med engang. Det er derfor man faller i andre fristelser og gjør dumme valg, fordi man rett og slett føler at det er vanskelig. Dette er det store dilemma bak interessen for matematikk som man en gang hadde på vgs nivå, senere oppdager den reelle matematikken med store bokstav R.

ant, jeg kunne tenke meg å ha deg som min privatlærer når jeg skal gjennomgå bachelorgraden i matematikk, kunne det vært meningsfullt og motiverende kanskje? Jeg kan like gjerne betale deg for hver gang vi møtes også. Hvis du kan hjelpe meg med å forstå matematikk på bachelorgradnivå, hvorfor ikke lære den bort til folk som trenger det, som meg? Du er en tøff mann, og en veldig tålmodig mann, jeg er ikke i tvil om at du vil snart få din uhyre store lønn i et annet verden, etter døden, for den tålmodigheten du har vist. Stå på og holde ut, jeg føler med deg.

Stephen Hawking, ja jo, vi deler sykdom og interessen for matematikk og fysikk, men han er jo lysår foran meg i disse emnene. Jeg såg at han skal til Trondheim til sommeren.
At være privat lærer tror jeg kan bli vanskelig. For det første så vet ikke jeg hvor lenge jeg kommer at være med. Det andre er at jeg bor langt oppe i nord dvs Mosjøen. For det tredje har jeg glemt alt for mye. Men visst skulle vi kunne holde kontakten via data så lenge jeg er med. Så får vi se om det er du som lærer meg eller jeg deg, lol. Betale Hahaha, kunnskap er gratis.

Hvor langt er du kommet i dine studier til nå? Tenker du studere over sommeren og forberede deg til høsten? Skulle være smart.

Men det finnes et krav om skal kunne hjelpe deg. Det kan jeg fortelle deg om du skriver til meg på sainric@gmail.com