matematikk.net

..er redd for at det skal være bortkastet. Har søkt på 10 studier, der "Matematiske fag" ved NTNU er et av valgene. Er redd for at jeg ikke skal nå opp. Matematikken på VGS har vært plankekjøring, men er fortsatt redd for at jeg kommer til å velge feil - ikke er smart nok, ikke jobber hardt nok, etc. Har lyst til å løse og skape egne teoremer.. bryr meg fint lite om penger.

Noen som studerer (evt. matematiske fag) som har input angående dette?

Suksess innen akademia handler nok mer om hardt arbeid enn genetiske betingelser, selv om det naturligvis er et slags minstekrav til "normalt tilstrekkelig intelligens" for å kunne gjennomføre en universitetsutdanning. Denne grensen er dog såpass lav at jeg vil tro majoriteten av befolkningen tilfredsstiller kravet. Det virker ut fra det du sier som om du har mer enn nok "IQ" til å kunne gjennomføre et studium innen matematikk. Spørsmålet er om du har tilstrekkelig selvdisiplin, motivasjon og arbeidmoral. Dette er til en viss grad noe du selv kan regulere.

Din ambisjon om å skape egne teoremer synes kanskje litt vel høy. Såvidt jeg vet er det ingen av mine tidligere forelesere gjennom 12 år på UiO og NTNU som har fått oppkalt et teorem etter seg, til tross for at de fleste er ekstremt dyktige fagpersoner. Dog er det et par av dem som har fått internasjonale priser for sine akademiske prestasjoner. Det betyr naturligvis ikke at du ikke er i stand til å bevise nye teoremer. Poenget er at din motivasjon for å påbegynne et matematikkstudium ikke bør være tuftet på et ønske om å få et teorem oppkalt etter deg, men snarere om å tilegne deg verdifull kunnskap innen det spennende, nyttige og mangfoldige emnet matematikk, som danner grunnlaget for det meste av realfag og teknologiutvikling.

plutarco skrev:Suksess innen akademia handler nok mer om hardt arbeid enn genetiske betingelser, selv om det naturligvis er et slags minstekrav til "normalt tilstrekkelig intelligens" for å kunne gjennomføre en universitetsutdanning. Denne grensen er dog såpass lav at jeg vil tro majoriteten av befolkningen tilfredsstiller kravet. Det virker ut fra det du sier som om du har mer enn nok "IQ" til å kunne gjennomføre et studium innen matematikk. Spørsmålet er om du har tilstrekkelig selvdisiplin, motivasjon og arbeidmoral. Dette er til en viss grad noe du selv kan regulere.

Din ambisjon om å skape egne teoremer synes kanskje litt vel høy. Såvidt jeg vet er det ingen av mine tidligere forelesere gjennom 12 år på UiO og NTNU som har fått oppkalt et teorem etter seg, til tross for at de fleste er ekstremt dyktige fagpersoner. Dog er det et par av dem som har fått internasjonale priser for sine akademiske prestasjoner. Det betyr naturligvis ikke at du ikke er i stand til å bevise nye teoremer. Poenget er at din motivasjon for å påbegynne et matematikkstudium ikke bør være tuftet på et ønske om å få et teorem oppkalt etter deg, men snarere om å tilegne deg verdifull kunnskap innen det spennende, nyttige og mangfoldige emnet matematikk, som danner grunnlaget for det meste av realfag og teknologiutvikling.

Dette er jeg helt enig i. Det er en fordel å ha teft for matematikk, men å være profesjonell matematiker er et langdistanseløp hvor systematisk arbeid over tid nødvendig. Man hører det oftere i sammenheng med idrett, men jeg mener det gjelder akademiske disipliner også: "Han kunne vært blant verdens beste hvis han hadde satsa." (John Carew er et godt eksempel.) Hvis du ikke hadde viljen og evnen til å gjøre det nødvendige arbeidet for å nå toppen hadde du det ikke i deg allikevel. Det er nok også lettere å yte det som skal til om det ligger en indre motivasjon bak.

Uansett: Hvis du er interessert i matematikk og syns du får dette brukbart til, er det neppe bortkasta å studere det. Det er lettere å studere matematikk nå og skifte litt kurs etter hvert enn å lære seg et annet fag nå og så studere matematikk siden.

Litt på siden: Bratteli-diagrammer etter Ola Bratteli og Auslander-Reiten-teori etter Idun Reiten er de eneste eksemplene jeg kommer på av matematikk oppkalt etter nåværende norske matematikere. Posthum navngivning er vel heller ikke uvanlig, abelske grupper er et eksempel.

Takk for svar. Ser nå at ambisjonene mine kanskje var satt litt høye.. Tenker uansett at jeg tar en bachelor, for som dere sier er det jo ikke så dumt. Får heller gjøre det på bakgrunn av at jeg liker faget og får sikkert nytte for det senere.

Altså - forskningsmatematikere produserer nye teoremer i fleng. Aldri før har det blitt produsert flere teoremer, tusenvis i året. Det er bare ikke så vanlig at teoremet blir så berømt at det får et navn. Men om du har lyst, og går for en stipendiatstilling, kommer du garantert til å vise noe ingen har vist før.

Jeg tar nå en doktorgrad på UiO. For å komme fram må du høy interesse og jobbe hardt. "Intelligens" er nyttig, men hjelper lite om du ikke bruker den på matematikken. Så rådet er å velge matte sålenge du føler du har stor interesse for det. Husk at (ihvertfall på UiO), er det alltid mulig å bytte studie underveis. (f.eks om du tar ett år med matte, kan du alltids hoppe over til andre realfag uten problemer)