matematikk.net

Da er sensuren for denne våren ferdig.

Fikk karakter 4 i R1 og karakter 4 i R2. Jeg er greit fornøyd med dette, men ikke så bra som jeg håpet (5-6). Det var uansett tungt å gjennomføre i tillegg til å gå på høgskole (hvor jeg forresten fikk A i matematikk ).

Noe jeg lærte på disse eksamenene: Lever inn det du ikke er 100% sikker på. I følge fasit var jeg på rett spor på den ene oppgaven på R1, men leverte den ikke inn.. Hadde kanskje fått 5 på den.
Og kanskje 5 på R2 hvis jeg hadde satt meg bedre inn i utregninger med rekker i GeoGebra. Oppgaven med geometriske rekker var litt i overkant vanskelig også i forhold til tidligere eksamener.

Ligger an til å få studieplass på ingeniørstudiet jeg har søkt på, men lurer på om 4 i R1 og R2 blir en vanskelig overgang til universitet.
Har planer om å gå gjennom fasitene og finne ut hvor jeg har små hull i den matematiske kompetansen min nå i sommer før skolestart. Er dette en god tankegang for de som ønsker å prestere bedre? Etter eksamen begynner egentlig den virkelige jobben siden man får vite hva man burde øve mer på. Det ligger vel i menneskets natur at man ubevisst velger å fokusere på det man mestrer lett.

Jeg tenker at firere er et greit grunnlag for forbedringer.

Hva er deres tanker rundt dette?

Takk for alle innspill.

Bare du står på og arbeider går nok alt fint. Overgangen til universitetet pleier å være litt røff (for de aller fleste vil jeg si) uavhengig av hvilken karakter du hadde i matematikk på videregående, noe som ofte gjenspeiles i karakterene på det introduserende matematikk-kurset på de respektive universitetene. Bare du er gira på å lære så går det nok greit. Ikke bli demotivert om du skulle finne på å få en D første semester, for det har en tendens til å skje da det tar litt tid å lage seg ordentlige studierutiner mm.

Kay skrev:Bare du står på og arbeider går nok alt fint. Overgangen til universitetet pleier å være litt røff (for de aller fleste vil jeg si) uavhengig av hvilken karakter du hadde i matematikk på videregående, noe som ofte gjenspeiles i karakterene på det introduserende matematikk-kurset på de respektive universitetene. Bare du er gira på å lære så går det nok greit. Ikke bli demotivert om du skulle finne på å få en D første semester, for det har en tendens til å skje da det tar litt tid å lage seg ordentlige studierutiner mm.

Takk for svar! Kan det være en god idé å bare skaffe seg bøkene på forhånd hvis jeg kommer inn? Har lyst på gode karakterer. Må vel gå gjennom R1 og R2 for å dekke noen hull i kompetansen også, men motivasjonen er ikke helt der ennå før jeg får svaret på inntaket.

Kay skrev:Overgangen til universitetet pleier å være litt røff (for de aller fleste vil jeg si)

Hørt dette bli sagt gjentatte ganger. Må si at jeg syntes overgangen fra lavere grads matematikkemner til høyere grads var mye verre. Lurer på om andre har samme oppfatning. Da tenker jeg på den gjerne abrupte overgangen fra at lærebøkene og faget er av typen som gir litt teori, så masse eksempeloppgaver med omfattende oppskrifter på å løse dem (f.eks. Fraleighs abstrakte algebra), til korte, minimalistiske lærebøker av typen teori-teorem-bevis-teori-teorem-bevis (f.eks Atiyah og Macdonalds bok i kommutativ algebra) ... og en og annen oppgave, gjerne uten fasit og ihvertfall uten løsningsforslag.

Gustav skrev:

Kay skrev:Overgangen til universitetet pleier å være litt røff (for de aller fleste vil jeg si)

Hørt dette bli sagt gjentatte ganger. Må si at jeg syntes overgangen fra lavere grads matematikkemner til høyere grads var mye verre. Lurer på om andre har samme oppfatning. Da tenker jeg på den gjerne abrupte overgangen fra at lærebøkene og faget er av typen som gir litt teori, så masse eksempeloppgaver med omfattende oppskrifter på å løse dem (f.eks. Fraleighs abstrakte algebra), til korte, minimalistiske lærebøker av typen teori-teorem-bevis-teori-teorem-bevis (f.eks Atiyah og Macdonalds bok i kommutativ algebra) ... og en og annen oppgave, gjerne uten fasit og ihvertfall uten løsningsforslag.

Utvilsomt, overgangen fra det som essensielt er algoritme-pugging (sikter til den tradisjonelle Siving-matten) til faktisk matematisk tenkning er stor. Likevel er vel overgangen til universitetet vanskelig, ikke fordi matematikken nødvendigvis er veldig vanskelig, men heller at du får dobbelt så mye å gjøre på halvparten av tiden, og at mange ikke er forberedt på akkurat det.

Jeg kjenner flere som har klart seg gjennom matematikken på høyere nivå med utgangspunkt i både 3 og 4 i matematikk. Sistnevnte fullførte akkurat PhD'n sin. Vi driver jo og forsker litt på dette og ser på gjennomføringsgrad vs en rekke ulike faktorer. Det vi ser er at gjennomsnittskarakteren din fra videregående har mye mer å si enn matematikkarakteren din.

Dette er inntrykket mitt og. Hvertfall på NTNU tropper flere tusen førsteklassinger opp "alle" med 6 i matematikk også stryker bokstavlig talt 1 av 4. Hvorfor? Man kan jo si det er pga karakterinflasjon, og at en sekser forteller lite om det faktiske nivået. Men det koker jo egentlig bare ned til arbeidsvaner og rutiner. Og dette gjenspeiles jo mye sterkere i gjennomsnittskarakteren din enn matematikkarakteren din.

Du kan fint loke deg gjennom hele videregående om du er smart, og ha elendige arbeidsvaner og rutiner. Men det flyr ikke på universitetet. Som Kay sier du får dobbelt så mye å gjøre på halvparten av tiden, og at mange ikke er forberedt på akkurat det.

Så ja om du har 4, 5 eller 6 spiller fint liten rolle. Det som betyr noe er at du må være forberedt på å bruke første året på å lære deg gode og systematiske arbeidsrutiner =)

Men det koker jo egentlig bare ned til arbeidsvaner og rutiner.

Det er dette som slår de fleste i bakhodet på et eller annet punkt. Meg selv inkludert.

Jeg trodde jeg var et geni fordi på barneskolen så falt alt veldig lett for seg. Spesielt matematikk. Jeg fikk utdelt pensum- og oppgavebøker for trinnene over osv. Det varte til dels utover ungdomsskolen også, men med en gang vi ble introdusert for trigonometri og geometri generelt, og jeg møtte et tema som ikke var like lett, så falt jeg etter.

Det var ikke fordi trig/geometri i utgangspunktet var mer vanskelig, men fordi jeg hadde ikke opplevd det å måtte gjøre en ekstra innsats for å beherske et emne. Alle andre hadde opplevd vanskelige emner før, og hadde erfaring med hvordan man jobber seg gjennom det.

Jeg kom meg aldri tilbake på sporet heller. Karakterene mine var ganske dårlige gjennom ungdoms- og videregående skole. Det var ikke før i 20-årene at jeg modnet nok til å innse hva som hadde skjedd, og skjønte at det endelig var på tide med en høyskoleutdanning.

Aleks855 skrev:
Det er dette som slår de fleste i bakhodet på et eller annet punkt. Meg selv inkludert.

Jeg trodde jeg var et geni fordi på barneskolen så falt alt veldig lett for seg. Spesielt matematikk. Jeg fikk utdelt pensum- og oppgavebøker for trinnene over osv. Det varte til dels utover ungdomsskolen også, men med en gang vi ble introdusert for trigonometri og geometri generelt, og jeg møtte et tema som ikke var like lett, så falt jeg etter.

Interessant å høre! Jeg har mye av de samme erfaringene, men for min del kom den smellen cirka 4-5 året på ntnu. Inntil da tok jeg matematikken ganske raskt og lett i forhold til andre. Jeg droppa jo fra A i de fleste matematikkfagene frem til fjerde året, til B og C over sommeren uten å forstå hvorfor. Jeg tror kanskje det er bedre å få den smellen tidligere, slik at man rekker å opparbeide gode arbeidsrutiner så tidlig som mulig. Ble ganske vanskelig å begynne å endre arbeidsrutinene så sent i utdanningen. Anbefales ikke. I tillegg gjorde jeg tabben å ta altfor avanserte emner for tidlig. Heller ikke å anbefale med mindre man bevisst går inn for å få seg en knekk på selvtilliten.

Aleks855 skrev:

Men det koker jo egentlig bare ned til arbeidsvaner og rutiner.

Det er dette som slår de fleste i bakhodet på et eller annet punkt. Meg selv inkludert.

Jeg trodde jeg var et geni fordi på barneskolen så falt alt veldig lett for seg. Spesielt matematikk. Jeg fikk utdelt pensum- og oppgavebøker for trinnene over osv. Det varte til dels utover ungdomsskolen også, men med en gang vi ble introdusert for trigonometri og geometri generelt, og jeg møtte et tema som ikke var like lett, så falt jeg etter.

Det var ikke fordi trig/geometri i utgangspunktet var mer vanskelig, men fordi jeg hadde ikke opplevd det å måtte gjøre en ekstra innsats for å beherske et emne. Alle andre hadde opplevd vanskelige emner før, og hadde erfaring med hvordan man jobber seg gjennom det.

Jeg kom meg aldri tilbake på sporet heller. Karakterene mine var ganske dårlige gjennom ungdoms- og videregående skole. Det var ikke før i 20-årene at jeg modnet nok til å innse hva som hadde skjedd, og skjønte at det endelig var på tide med en høyskoleutdanning.

Jeg var også dritdårlig på skolen i matematikk på slutten av ungdomskolen og VGS. Presterte langt godt over normalt gjennom barneskolen (i følge foreldrene mine), og delvis i begynnelsen av ungdomskolen. Da traff jeg veggen med psykiske problemer. Ble anbefalt å begynne med T-matte på VG1, men med den dårlige psyken jeg hadde på dette tidspunktet klarte jeg såvidt en 3er i 1P, og 2er i 2P. Såvidt jeg klarte å åpne bøker, og det var såvidt jeg kom meg gjennom VGS. Kom meg inn på høgskole og fant tidenes beste matematikk forelesere som gidde god motivasjon - noe som gidde en lett A. Men det var vanskelig å gå gjennom R1 og R2 pensum (4 i begge) i tillegg til å gå på høgskole. Som regel går det sånn: du starter veldig bra med fult fokus med studier de første 2-3 månedene, og så faller motivasjonen. Hadde jeg holdt deg gående skulle jeg fint klart fått 5 i begge, kanskje 6 også. Så henger man etter og alt blir bare et stress. Kluet er å holde det gående etter det jeg har erfart av straight-A studenter.

Trives ikke på det studiet jeg går nå, så jeg venter egentlig bare på dommedagen den 20.juli. Kommer jeg inn bestiller jeg bøker og setter i gang med én gang. Har allerde innarbeidet meg en grei studieteknikk fra tidligere studier, og har lovet meg selv at jeg kommer til å kjøre skole 100% (+litt sosialt og trening/hobbyer) dersom jeg kommer inn på drømmestudiet mitt. Forventer å klare 8-12 timer så og si hver dag. Det burde vel holde til A-C karakterer, hvis jeg ikke får helt hakeslepp på vanskelighetsgraden. Det er snakk om dataingeniør, samme studiet som du gikk.

Som du sier har jeg opplevd at litt eldre studenter (som regel 23-30 åringer, spesielt uten barn) har bedre studieteknikk og presterer generelt bedre enn mange yngre (type 19-22 åringer - kanskje utenom de som allerde er toppkarakter elever fra VGS). Blir for mye festing og lite struktur på de. På VGS blir du "presset gjennom", men på høgskole/universitet får du frihet til å strukturere din egen hverdag.

Jeg går litt off-topic her, men er dataingeniør matematikken litt annerledes enn andre bachelor ingeniør studier? Ser de har noen emner som er mer spesifisert for dataingeniører.

Hvilke tema fra R1 og R2 anbefaler du å fokusere på til matematiske metoder 1? Er kunnskap fra R2 viktigere? Kan jeg spørre om hvilke karakterer du hadde i R1/R2 før du startet dataingeniør? Hvis ikke kan du bare ignorere denne.

Jeg tror det er viktig å finne studiekamerater med samme ambisjoner i begynnelsen av studiene også. Studiekamerater som kan pushe hverandre gjennom tunge perioder/tema.

Kan anbefale Math Sorcerer https://www.youtube.com/user/themathsorcerer på youtube dersom man sliter med motivasjon innen matematikk. Har hjulpet meg veldig mye.

Musmatte skrev:
Som du sier har jeg opplevd at litt eldre studenter (som regel 23-30 åringer, spesielt uten barn) har bedre studieteknikk og presterer generelt bedre enn mange yngre (type 19-22 åringer - kanskje utenom de som allerde er toppkarakter elever fra VGS). Blir for mye festing og lite struktur på de. På VGS blir du "presset gjennom", men på høgskole/universitet får du frihet til å strukturere din egen hverdag.

Jeg går litt off-topic her, men er dataingeniør matematikken litt annerledes enn andre bachelor ingeniør studier? Ser de har noen emner som er mer spesifisert for dataingeniører.

Hvilke tema fra R1 og R2 anbefaler du å fokusere på til matematiske metoder 1? Er kunnskap fra R2 viktigere? Kan jeg spørre om hvilke karakterer du hadde i R1/R2 før du startet dataingeniør? Hvis ikke kan du bare ignorere denne.

Jeg tror det er viktig å finne studiekamerater med samme ambisjoner i begynnelsen av studiene også. Studiekamerater som kan pushe hverandre gjennom tunge perioder/tema.

Kan anbefale Math Sorcerer https://www.youtube.com/user/themathsorcerer på youtube dersom man sliter med motivasjon innen matematikk. Har hjulpet meg veldig mye.

Snakker nå av egen erfaring, og den er at innledende matematikkemner er like på tvers av ingeniørstudiene, mens matematikkemne nummer 2/3 skiller seg litt ut. Jeg studere fornybar energi ingeniør ved NTNU nå, og vi hadde lik matematikk som elektroingeniørene. Vet at dataingeniørene hadde en litt annen fagkode for matematiske metoder 2, som blant annet inneholdt noen emner vi ikke hadde, som diskret matematikk, tallteori og grafteori for å nevne noen.

For matematiske metoder 1 så burde du definitivt fokusere på derivasjon og integrasjon om du skal forberede deg. Emnet inneholder normalt veldig mye fra disse temaene. Neste i prioriteringsrekka ville jeg satt til differensiallikninger og eventuelt vektorregning/matriser om dette inngår i R2.

Selv hadde jeg 4 i R1 og 5 i R2. Synes ikke overgangen til matematiske metoder 1 var tung, emnet bygger i grunn bare videre på det du lærte i R1 og R2.

Lykke til med opptaket!